Les også:

–Ja, faktisk er det sant. Vi blir kalt løgnere når vi forteller de unge om Holocaust!

Den som bekrefter dette, heter Lea Gleitman. Hun tar imot Aftenposten i sitt kjøkken i en blokkleilighet i sentrum av Malmö. Etter å ha servert en kopp kaffe og et stykke sjokoladekake, begynner hun å fortelle sin historie:

En novemberdag i året 1924 kom hun til verden i den lille polske byen Oswiecim i Polen. I september 1939 kom den tyske okkupasjonen. Måneden etterpå ble byen innlemmet i Hitlers rike. Den ble da omdøpt. Auschwitz ble det nye navnet.

–En dag i 1942 ble alle jødene arrestert. Min bestefar var en gudfryktig, from jøde. Jeg husker jeg satt ved siden av ham på jernbaneperrongen og ventet på toget som skulle føre oss bort. «Gud vil aldri forlate oss», sa han. Senere fikk jeg vite at han ble kjørt direkte inn i gasskammeret. Den dagen han sa til meg at Gud aldri ville forlate oss, var hans neste siste dag i livet, forteller Lea Gleitman.

Øyenvitner

Etter krigen kom mange overlevende jøder fra Tyskland og Polen til Malmö. For en del år siden fant de som fortsatt levde, ut at de skulle danne foreningen «Øyenvitner til tilintetgjørelsen». I begynnelsen ble de godt mottatt av alle. Fortsatt blir de godt mottatt av de aller fleste. Men de siste årene har en del ungdommer reist seg opp og ropt at det de forteller, er løgn.

–Det er ingen grunn til å legge skjul på hvem det er som hevder at vi lyver, det er ungdommer med bakgrunn fra Midtøsten. Antisemittismen er tydeligvis noe de har fått med seg hjemmefra, sier Lea Gleitman.

–For oss gamle er det ikke så farlig. Vi har levd vårt liv. Men de unge slår seg helst ikke ned her. Våre barn og barnebarn velger å slå seg ned andre steder, føyer hun til.

Ekstreme

Malmö har de siste årene mottatt et stort antall innvandrere og flyktninger. I dag har byen cirka 260000 innbyggere, derav er cirka 60000 muslimer. I denne gruppen er det et mindretall med ekstreme holdninger. Det er disse Malmös jødiske innbyggere peker på når de blir spurt om hvem det er som forfølger og sjikanerer dem.

At jødene i Malmö hadde problemer, har vært kjent lenge. Men samtidig var det tydelig at byens myndigheter ikke ønsket å snakke så mye om saken.

Slik var det helt til en ung journalist i avisen Skånska Dagbladet, Andreas Lovén, fant ut at han ville bringe jødenes situasjon frem i lyset. Han visste blant annet at Malmös jødiske fotballklubb allerede for flere år siden måtte slutte å spille i den lokale fotballserien. Sjikanen og trakasseriene var blitt for mange. Sportsklubben Hakoah spiller fortsatt fotball, men i en serie utenfor Malmö by.

Etter nyttår begynte Lovén å publisere en serie artikler i avisen. Kanskje hadde artiklene gått ubemerket hen, hadde det ikke vært for et intervju med Ilmar Reepalu, byrådsleder og Malmös sterke mann. I et intervju med Lovén i januar forklarte Reepalu jødehatet i Malmö med at konflikten mellom israelere og palestinere hadde smittet over på Malmö. At ekstreme muslimer skulle stå bak sjikanen, nektet han å tro på. Det var nynazistene som hadde skylden, sa han. Endelig slo han fast at Malmö kommune hverken aksepterte sionisme – ideen om at jødene skal få et nasjonalt hjem – eller antisemittisme – ideen om at jøder skal fjernes eller utryddes.

Storm

Intervjuet skapte storm, og de siste ukene har utenlandske journalister strømmet til Malmö for å skrive om det som skjer i byen. Hver gang Reepalu ga et nytt intervju for å forklare hva han egentlig mente, økte stormen i styrke. Til den engelske avisen Sunday Telegraph sa han at han tok avstand fra enhver form for antisemittisme. Men det hadde neppe vært noen angrep på jøder i Malmö, hevdet han. Dessuten var det ikke Malmös sak om noen av jødene fant det for godt å flytte til Israel, la han til.

For kort tid siden sa Reepalu til dansk fjernsyn at kritikken mot ham kom fra det han kalte «den israelske lobbyen». Enkelte svenske kommentatorer spurte om det var slik at det Reepalu hadde i tankene, var den såkalte «jødiske sammensvergelsen», et fenomen som gjennom historien er blitt hentet frem av antisemittiske kretser.

–Da jeg begynte å arbeide med artikkelserien, fryktet jeg at jødene selv ikke ville snakke fordi de var redde for ytterligere forfølgelse. Men de snakket. Etter at artiklene begynte å dukke opp i Skånska Dagbladet, rant det inn e-poster til meg. Svært mange mennesker hadde visst, men ikke snakket høyt, sier Andreas Lovén til Aftenposten.

Minoritet

–Hva som har vært vanskelig å hanskes med, er naturligvis at det er en annen minoritet som utpekes som ansvarlig. Vest-Europa tok sitt oppgjør med antisemittismen etter krigen. Men de mange tusen mennesker fra Midtøsten som har strømmet til Malmö de siste år, har ikke noe slikt oppgjør med seg i bagasjen. Fordi Malmö er en sterkt segregert by, der innvandrere lever i egne ghettoer, har jødehatet fått blomstre i enkelte kretser, sier Andreas Lovén.

–Du er den som brakte det fatale intervjuet med byrådsleder Ilmar Reepalu. Hvordan vil du karakterisere ham?

–Jeg ble forundret over at han ikke i sterkere grad tok avstand fra antisemittismen i Malmö. Det burde vært den enkleste sak i verden. Han sa det han sa i intervjuet med meg, og han fortsetter å si det samme i andre sammenhenger, påpeker Lovén. Reepalu selv vil ikke gi flere intervjuer. Da Aftenposten kontaktet hans sekretær, fikk vi beskjed om at byrådslederen ikke hadde tid.

Sørgelig

Den som ønsker å uttale seg, er Bejzat Becirov, leder for Malmös islamske senter. Han tar imot Aftenposten på sitt kontor i moskeen utenfor Rosengård, bydelen i Malmö som er kjent for sin høye innvandrerandel. –Det som skjer med jødene her, er sørgelig og beklagelig, slår han fast.

–Jødedommen og islam er vel de to religioner som står hverandre nærmest.

I det tidligere Jugoslavia, i Bosnia og Makedonia der jeg kommer fra, fikk vi alltid hjelp av israelerne når vi ble rammet av katastrofer. Vår moské har et utmerket samarbeid med den jødiske synagogen, sier han.

–Det er ikke muslimer flest som står bak sjikanen av jødene i Malmö. Det er innvandrere fra Midtøsten. De har tatt med seg sin stammekultur til Sverige. Selv kom jeg hit til Sverige i 1962. Min datter bor i Norge og er en del av det norske samfunnet. En del av dem som kommer fra Midtøsten, vil det kanskje ta tre generasjoner å integrere.

I mellomtiden må vi bygge broer og arbeide hardt for at det ikke oppstår konflikter mellom oss, sier Bejzat Becirov.